Denne bloggen blir historie

Av flere årsaker så kommer jeg til å legge ned denne bloggen her.

Jeg kommer til å starte på ny frisk i en ny blogg, og ønsker du å ha en plass på bloggrollen min, så legg igjen en beskjed om det her. (Legger deg til i den nye bloggen jeg Trine Lise)
Jeg lar denne posten stå en liten stund før denne bloggen er historie…

En stund siden sist…

Ja, her var det en stund siden sist jeg har skrevet.
Det har bare vært veldig mye i det siste, og bloggen har desverre ikke vært prioritert!

Nå har separasjons- søknaden blitt invilget, og jeg har nesten kommet i rute med NAV.
Sivilstand er nå singel på oss begge (det varte ikke lenge).
Jeg syns vi er veldig flinke til å snakke sammen, og samarbeide med hverandre.

 

Men jeg ligger syk om dagen da.
Har vært forkjøla siden forrig tirsdag, og også vært hjemme fra jobb siden da.
Formen var på retur før jeg her om dagen begynte å snørre og hoste igjen.
På fredagen var jeg hos legen, for da slo ryggen min seg vrang.
Klarte hverken å sitte, stå eller gå.
Det var helt forferdelig!
Fikk da en hastetime hos en lege som ikke var min fastlege, for han hadde fullt den dagen.
Da fikk jeg en fjerde  konklusjon om hva som var galt med ryggen min…
Han mente det var en betennelse i bløtdelene i ryggen, sener og muskler.
Så jeg fikk betennelsesdempende, smertestillende og (endelig) en henvisning til MR.

Valgets kvaler

Ja, det sliter jeg litt med om dagen.
Jeg har jo nå, som skrevet tidligere, begynt på en nettbasert videreutdanning.
Foreløpig er jeg fornøyd med opplegget, og det er et spennende studium.
Jeg tror jeg har nevnt det tidligere, meg å gå på skole er virkelig noe jeg har savnet i det siste.
Å få lov til å suge til seg kunnskap og lærdom, bruke hodet igjen, og etterhvert omsette teori til praksis.
Det er noe jeg savner.
Og det har jeg jo begynt å gjøre noe med.
Etter dette året har jeg tenkt å søke på sykepleien.
Og det er her valgets kvaler kommer inn…

Sånn ting er nå har jeg to valg:
1. Søke sykepleien deltid, og beholde min 75% stilling ved siden av studiene.
Da jobber jeg som vanlig, og søker permisjon i de ukene jeg har praksis.

2. Søke sykepleien heltid, og dermed søke permisjon i 3 år fra min nåværende stilling.
Kun beholde helger og jobbe litt i ferier og fridager.

Jeg ser positive og negative sider med begge valgene, men er usikker på om det er noen som stikker seg mer ut enn andre.
Foreløpig er det ikke det.
Tror jeg.
Jeg må jo tenke økonomisk på dette.
Hva lønner seg for meg?
Går jeg deltid beholder jeg som sakt min ordinære stilling, og taper ikke noe til vanlig.
Da vil jeg derimot stå (nesten) helt uten lønning de mnd jeg er i praksis.
Da vil jeg nok kunne søke midlertidig overgangsstønad fra nav de mnd jeg er i praksis.

Søker jeg permisjon fra jobber og går sykepleien heltid, så er jeg jo ferdig på 3 år i steden for fire.
Jeg vil kunne konsentrere meg fullt og helt om studiene, og kun jobbe mine helger.
Men her taper jeg mer økonomisk.
I og med at jeg tar ut full permisjon (med unntak av helgene mine) vil jeg jo stå mer eller mindre uten lønning hver eneste mnd.
Da vil jeg jo selvfølgelig ha krav på full overgangsstønad fra nav, men det er jo ikke på langt nær så mye som jeg får i lønning.
Hvis jeg i det hele tatt har krav på overgangsstønad da.
Er virkelig ikke sikker på hvordan de reglene er.

Så økonomisk sett er ikke valget så vanskelig, men vil jeg ha overskudd til både jobb, studier, unger og meg selv?
Jeg kan jo ikke sluntre unna noen av oppgavene, og da må jeg virkelig stålsette meg for å få det til.
Men vil jeg økonomisk overleve på å være fulltidsstudent?

Dette er virkelig en vanskelig avgjørelse å ta, og en avgjørelse jeg må klare å ta innen søknadsfrister går ut.
For at jeg vil prøve å søke er jeg ikke i tvil om.
Men om jeg er kvalifisert til å komme inn, det er et helt annet spørsmål!

Menn som hater kvinner

Her for en liten tid tilbake meldte jeg meg inn i Krimklubben til Tanum, og fikk da to gode krimbøker og filmen “Menn som hater kvinner”.
Den har nå stått en liten stund i dvd- hylla, men her om dagen bestemte jeg meg for å se den.
Jeg er egentlig ikke glad i veldig gufne filmer, og i hvertfall ikke å måtte se de alene, men jeg har jo lest bøkene, så filmen måtte jeg se.

Nå skal det sies at det er over to år siden jeg leste bøkene, men det tror jeg egntlig er like greit.
Det er så skuffende å se en film når du har boka friskt i minne.
Da er det ingenting som stemmer med hverandre.
Men nå ble jeg altså positivt overrasket.
Gjennom diverse trailere og tv- reklamer om filmen, har jeg rukket å bli fortrolig med karakterene som spiller hovedrollene.
Enkelte steder minnes jeg at det mangler litt, men alt i alt er jeg fornøyd.
Mest fornøyd er jeg med scenene som utspiller seg i hytta på Hedebyöen, for de stemmer mest overens i hodet mitt.

Nå gleder jeg meg bare til “Jenta som lekte med ilden” kommer på dvd, for den mener jeg å huske at var enda mer actionfyllt og spennende!

Gabriellas sång

En sang sier mer enn et menneske kan forklare noen ganger…:

En liten tankevekker…

En kollega av meg la i dag ut en link på Facebook som rørte noe i meg.
Den handler om å se seg selv i speilet før man snakker nedsettende om andre.

Hvorfor skal man bruke så mye tid og krefter på å kritisere og dømme andre hele tiden?
Ikke hat andre for ting du er misfornøyd med  deg selv for, men ta deg heller en titt i speilet og se hva du kan forandre ved deg selv.
Gi i det minste folk en sjanse før du dømmer de nedenom og hjem, for du ønsker jo ikke å selv bli dømt før du har vist hvem du er, eller for noe en annen misliker ved seg selv ?

Det gjelder bare å få satt ord på følelsene sine

Jeg tenker og funderer mye om dagen.
Kanskje litt for mye…?
Jeg prøver å sortere tanker og følelser, og finne ut av hva som er vanskelig og hvorfor.
Og jo mer jeg tenker på det, jo nærmere tror jeg at jeg kommer svaret.

Jeg er jo ferdig med Thomas.
Vi to er, som par, historie, og det har jeg jo akseptert.
Det var vi enige om.
Og som sakt så ønsker jeg heller ikke å ha han tilbake.
Så når jeg funderer på det, så er det vel ikke bruddet i seg selv jeg syns er vanskelig å takle.
Det er vel heller alle følelsene som henger igjen etter de siste årene i forholdet vårt.
At som har vært tungt i det siste.
For vi har hatt vårt å stri med, det er ingen hemmelighet.

Det er jo derfor det var så vanskelig for meg å ta denne avgjørelsen.
Jeg er ingen quitter, jeg er en fighter.
Jeg er ikke en som gir opp så lett.
Så når vi da har kjempet såpass lenge sammen, og plutselig gå hver vår vei.
Bare gi opp…
Det virker på en måte for meg helt fjernt, fordi det ikke ligger i min natur å gi opp.
Jeg tror det er der problemene mine i hovedsak ligger.
Ikke at vi nå går hver vår vei, ikke at jeg er blit singel, ikke at Thomas har fått seg ny kjæreste.
Men rett og slett å “gi opp” noe som vi har kjempet for så lenge.
Og når det ser ut til at jeg er den eneste som tenker sånn, så gjør det at alt blir så mye sårere for meg.

Så oppgaven min framover nå blir vel ikke å komme over bruddet, men rett og slett forholdet vårt.
Forsone meg med at det vi hadde sammen en gang var fint og flott, men desverre så var det flere faktorer som gjorde at det rett og slett ikke funket lengere.
Jeg får være glad for det vi har fått ut av forholdet.
Våre to herlige jenter som jeg ikke kunne fått uten Thomas.
Jeg får ta til meg all den erfaringen og styrken jeg sitter igjen med etter dette forholdet.
Det har lært meg veldig mye, og jeg har vokst mye på det.

Jeg får la være å tenke at alt jeg har ofret ikke er verdt noe, for hadde jeg valgt å gå tidligere, hadde jeg nok angret som en hund på det også.
Jeg er glad for at vi klarer å bevare vennskapet og det gode samarbeidet.
For vår egen skyld, og ikke minst for jentene sin.
Har vi ikke kranglet noe før, er det virkelig ikke noe poeng å begynne nå heller.

Jeg har nok litt å jobbe med framover, men jeg har tro på at det ordner seg.
Jeg kommer ut av dette med en fornyet styrke.
I mellomtiden skal jeg finne meg selv og alt det der.
Bare ikke gå så dypt inn i meg selv og bli så sær og vanskelig å ha med å gjøre at ingen vil ha meg.
Eller at jeg ikke vil ha noen.
Hardt å inrømme det, men jeg er nok på god vei allerede!
Hehe.

Når man må takle eksens nye kjæreste…

I dag er det på datoen 2 mnd siden vi bestemte oss for å gå fra hverandre.
Å ta den avgjørelsen er desidert det vanskeligste jeg noen gang har gjort.
Som sakt har forholdet vårt den siste tiden vært preget av mye opp- og nedturer.
Desverre mest nedturer, derfor var det naturlig for oss å skille lag.
Det var jo en felles avgjørelse.

I går fikk jeg greie på at Thomas har fått seg ny kjæreste.
De har vært sammen i to uker.
Jeg vet hvem det er, og jeg vet at han har hatt følelser for henne siden vi gikk fra hverandre.
Følelsene for meg ble borte for ca 2 år siden…

Da lurer jeg på…
Er jeg helt urimelig når jeg stiller meg uforstående til dette?
Er det helt feil av meg å syns dette er alt for tidlig, selv om det er en felles avgjørelse vi har tatt?
Han sier han respekterer meg.
Han sier han er glad i meg.
At dette er vanskelig for han også.
Men hvordan kan han da innlede et nytt forhold så fort?
Han har jo omtrent ikke rukket å komme seg ut av huset en gang.
Allerede dager etter bruddet visste jeg jo om den nye jenta…
At han hadde følelser for henne.
Og at de var gjensidige.
Så jeg har jo bare gått og ventet på det en stund nå.

Jeg føler meg bare så utrolig dum her jeg sitter igjen.
Jeg føler meg rett og slett bedratt.
Brukt.
Dumpet.
Jeg gikk ut av dette forholdet med den tanken om at dette ikke trengte å være endelig.
Vi skulle se hvordan det gikk, og kanskje fant vi tilbake til hverandre.
Kanskje ikke.
Det er jo tydelig at det visstnok bare en tanke fra min side, og ikke felles som jeg fikk intrykk av.

Jeg som har ofret så utrolig mye de siste årene for han.
Jeg har ofret tid, krefter og følelser for han.
Han har måtte leve i den vissheten at hans følelser for meg var borte.
Jeg trøstet meg med at det var pga sykdom og medisiner.
At dette forhåpentligvis ville gå seg til når han en gang fikk riktige medisiner.
Joda.
Nå har han fått riktige medisiner.
De hjelper.
Han har fått tilbake følelsene sine.
Men ikke for meg.
Så beleilig at frøken X stod så parat ved hans side etter bruddet.

Er ikke det jeg har ofret verdt noen ting?
Har ikke jeg eller forholdet vårt verdt mer enn at han bare kan gå ut av et forhold (som forøvrig har vart i over 7 år) og rett inn i et nytt?
Noen ganger angrer jeg på at jeg ble i forholdet så lenge.
Hvorfor gikk vi ikke hver vår vei tidligere?
Da kunne nok mange av de vonde følelsene vært spart.
Kanskje ikke…

Jeg vet ikke en gang hvorfor jeg reagerer så kraftig.
Vi er jo ikke sammen lengere.
Dette er en felles avgjørelse.
Jeg ønsker ikke å ha han tilbake igjen, jeg gjør jo ikke det.
Jeg vet jo at dette ikke fungerer, for vi har ikke hatt det bra i det siste.
Det er bare så urolig sårt (for ikke å snakke om ironisk) at han får medisiner som fungerer nå som vi har gått fra hverandre.
Det er så utrolig sårt å se han smile og ha det forelskede glimtet i øyet…
Og vite at det ikke er på grunn av meg.

Men samtidig så ønsker jeg han alt godt her i livet.
Det er godt å se han han ser godt ut.
Jeg håper for frøken X sin del at følelsene hans for henne er ekte.
For hun virker som en veldig søt jente, det må jeg ærlig inrømme.
Og jeg vil ikke være den som stikker kjepper i hjulene.
Så lenge han kan se seg selv i speilet og stå for sine egne valg og handlinger, skal jeg også akseptere det.
Jeg skulle bare ønske at ting var anderledes.
At det ikke hadde skjedd så fort.
Eller at jeg ikke hadde så vanskeligheter med å komme over bruddet som jeg faktisk har.
Eller at vi hadde klart å løse problemene våre.
Eller at Thomas ikke ble syk i utgangspunktet.
Det er så mye man skulle ha gjort eller ønsket anderledes.
Men når ting først har blitt som det har blitt, så får en bare gjøre det beste ut av det.
Det eneste jeg ønsker er at ingen ny dame (eller mann når den tid kommer) skal komme i mellom det forholdet jeg og Thomas ønsker å bevare.
Vennskapsforholdet vårt, og samarbeidet om ungene.
For det er faktisk sånn at vi på mange måter har fått et bedre forhold nå etter bruddet enn vi har hatt på lenge.
Og det ønsker jeg ikke å miste!

Men jeg mener fortsatt at han kunne ha ventet litt.
Av respekt for meg, det jeg har gjort for han og det vi har hatt sammen.
Om ikke annet, så i hvertfall til vi er offentlig separert…

Bollebabyene er i hus

På lørdagen kom endelig bollebabyene i hus.
Jeg hadde kjøpt et akvarium etter søsteren til Thomas, og hun avleverte det da her på lørdagen.
Det var et 18 liters akvarium, og det fulgte med stein, pumpe, termostat, lys, håv , noen pyntefigurer og fisker.
Tre tetra- fisk av noe slag, og en sånn sugemalle.

Her er akvariet med stein og pyntefigurer

Alt utstyret

Fisken før den har fått kommet i akvariet.

Her tilvennes de vannet i akvariet.

Her har de endelig sluppet ut av posen.
Tetra- fisken er de som syns, sugefisken har gjemt seg inne flyvraket.

Den nye, fine duken min måtte altså vike til fordel for akvariet.
Men jeg ble veldig fornøyd emd å ha det på kjøkkenbordet.
Det er så beroligenede å sitte å se på livet der inne mens man spiser frokost eller bare nyter en kopp te i stillhet.

Jentene syns det er veldig stas med fisken, men det er nok jeg som er mest fornøyd!
Hehe.
Det pynter opp sånn med akvarie syns jeg, også er det litt artig å titte på fisken å se hva de tar seg til.
På onsdagen var jeg ute og kjøpte nye planter til akvariet og endte også opp med to nye tilskudd til bollefamilien.

Her introduseres mine to nyanskaffede Black Mollyer for vannet og de nye bollekameratene sine.
Jeg har fått en hann og en hunn- molly.

Her har de sluppet ut i “det fri” og ser ut til å trives bra.
Fiskene går godt overens, og det har blitt litt mer liv i akvariet.

Å forsone seg med døden…

Dette høres kanskje ut som en veldig dramatisk overskrift, men det er en tankevekker jeg har fått på samlingen i Tønsberg.
En av foredagene vi hadde var fra en psykolog som hadde om generell aldring hos mennesket.
Litt om hva som skjer og hvordan den ulikes personlighet virker inn på aldringsprossessen.
Et av temaene som ble tatt opp var hvordan man blir som gammel.
Altså personlighetsmessig i forhold til da man var yngre.
Et av faktorene der var å forsone seg med døden, at det kanskje var en viktig faktor til at man hadde det bra som gammel.
At man har forsont seg med det livet man har hatt, og da også lart å forsone seg med tanken på at døden ikke er langt unna.
På hjemturen i går leste jeg en artikkel i KK (tror jeg) om en dame som var blitt uhelbredelig syk.
Hun vet hun skal dø, men ikke når.
Hun prøvde å finne noe meningsfullt å fylle den siste tiden hennes med.

De to tingene har fått opp mine egne øyer litt.
Fått meg til å fundere litt over mitt eget liv, hvordan det er og har vært.
For en tid tilbake fikk jeg nesten litt panikk ved å tenke tanken på å fylle 30 år.
“Jeg kan jo ikke bli 30 år, jeg har jo ikke oppnådd noen ting!”
Ikke førerkort/bil, ikke eget sted å bo (altså ikke leier), en økonomi som hangler litt osv.
Men ting har jo skjedd i livet mitt som har satt ting litt i perspektiv.
Og nå etter bruddet har jeg mulighet til å rette opp en del av “feilene” eller ting som ikke har blitt gjort enda.

Men hvis jeg nå ser tilbake på livet mitt så langt da, så har det jo vært ganske innholdsrikt.
Hvis jeg fortsatt tar 30 år som et utgangspunkt, så har jeg opplevd mye rart før jeg fyller 30.
Jeg fant min (den gang) drømmemann og vi fikk et barn.
Jeg begynte på utdannelsen min, og vi fikk et barn til.
Vi giftet oss, og jeg ble ferdig med utdannelsen min som hjelpepleier.
Jeg har fått en jobb i nærheten som jeg trives i.
Jeg har opplevd å være pårørende til en psykisk syk.
Det er klart den tiden har vært til tider veldig vond og vanskelig, men jeg har da også vokst på de erfaringene jeg har gjort meg.
Jeg går nå igjennom en separasjon, og mest sannsynlig vil jeg også rekke å bli skilt før jeg fyller 30.
Kanskje jeg til og med har fått en ny kjærlighet innen den tid?
Jeg går nå på en etterutdanning innen det feltet jeg jobber på, mulighetene er stor for at jeg også vil være ferdig utdannet sykepleier innen jeg fyller 30 år.
Jeg er på vei til å begynne å ta førerkortet, og ting ordner seg for meg økonomisk.
Muligheten for at jeg til og med har en egen leilighet før jeg fyller 30 er heller ikke umulig.

Så hvis jeg legger sammen alt dette da, så har jeg jo oppnådd ganske mye.
Jeg har gjort med mange erfaringer, på godt og vondt,  men det er likevel erfaringer som det er verdt å ta med seg videre i livet.
Jeg har to herlige unger, og en fantastisk eksmann som jeg fortsatt får beholde et godt vennskap til.
Vi har det faktisk bedre sammen nå enn vi har hatt det på lenge!=)

Så det jeg egentlig har kommet fram til er å fokusere mye mer på de positive tingene i livet.
Se på hva jeg har oppnådd, og være fornøyd med det livet jeg har levd.
Jeg øsnker å kunne se tilbake på livet mitt og være tilfreds med det.
Om jeg blir haug- gammel eller uhelbredelig syk vil jeg ikke at jeg plutselig skal få det behovet for å skynde meg å leve livet.

Man må ta litt sjanser i livet for å oppnå det man ønsker.
Gjør man ingen ting for å komme opp og fram skal man også kunne leve med den avgjørelsen senere i livet, når det faktisk er for sent.
Og med en litt endret innstilling til livet tror jeg heller ikke det skal bli så vanskelig å få et godt liv, en god alderdom og til slutt en god død.
Om man bare klarer å forsone seg med livet sott og de avgjørelsene man har latt eller latt være å ta.
Da kan man også forsone seg med døden.
For den kommer og innhenter oss alle…